Kalde vintre er en alvorlig utfordring for bjørn. Dyr bør være godt forberedt på det: "opparbeide" en tilstrekkelig tilførsel av fett og ordne et sted for vintersøvn. En bjørn som ikke er i dvale, er vanligvis dømt til døden av sult og kulde, og blir et lett bytte for jegere.
Forbereder bjørnen for dvalemodus
For en god vintersøvn trenger en bjørn å samle viktige næringsstoffer, så maten spiller en spesielt viktig rolle. Det meste av altetende kosthold består av vegetabilsk mat. Små gnagere, fugleegg, fisk, maurelarver, restene av hovdyr drept av andre rovdyr er også mat for bjørnen. Sedertrinnene han elsker, hjelper taigaeieren å fylle på fett for vinteren. Tidspunktet for dyrets innkvartering i hiet er forsinket hvis året var magert og bjørnen ikke hadde tid til å fylle på tilstrekkelig mengde fett i løpet av sommeren og høstperioden.
Det er veldig viktig for eieren av klubbfoten å finne et avsidesliggende sted for en vinterferie for å gjemme seg trygt i dvale. Bjørnen er utspekulert og går til hiet: han forveksler sporene, beveger seg til og med bakover, tar seg gjennom de hopede trærne. Utkanten av ugjennomtrengelige sump som blokkerer stien til vindbrudd, bredden av skogelver og innsjøer er stedene der bjørnegrunnen ofte er bosatt. Den brune eieren av skogen kan velge hull til henne under vendte trær, en haug med penseltre. Selvgravde dype jordhuler eller huler blir også et vinterråverksted for dyret.
Det viktigste for en avslappende søvn er stillheten rundt, tørrheten i reiret. Uventede gjester kan forstyrre dvalemodus, da må bjørnen lete etter et nytt sted for en hule. Men oftest omgår fugler og ville dyr det, og føler eierens tilstedeværelse. Vanligvis er personen årsaken.
Vinterbjørnbolig
I påvente av en kald vinter, prøver bjørner å legge seg til vinteren i en dypere hule, for å varme den godt. Grangrener blir nødvendige her. Lag av mose og gress som noen ganger når en halv meter i høyden, representerer sengetøyet i et romslig vinterrom. Mengden av materiale og tykkelsen på søppelet avhenger av fuktighetsinnholdet: det kreves mer i en sump enn på tørre steder. Og om våren sparer et tykt lag med mose og høy fra å smelte snø.
Påliteligheten til bjørnehulen er gitt av et smalt kum, som bare en erfaren jeger kan finne i den snødekte vinteren. I tillegg er det ofte skjult i tette kratt, og det er mulig å nå det bare ved hjelp av en øks og en kniv.
Jegere kom noen ganger over ganske interessante huler. For eksempel å presentere riktig form av reiret, arrangert på åser beskyttet mot fuktighet. Fin revet bark og et lite antall grangrener dannet grunnlaget for boligen. Liggestolens bunn var dekket av mose og granbark. En bjørn som ikke har hatt tid til å forberede et sted for dvalemodus, er i stand til å legge seg selv i en høystakke som er igjen i en skogglans.
Bjørnen sover i en hule i en annen posisjon: krøllet opp i en ball, på siden eller på ryggen, til og med noen ganger sittende med hodet senket mellom potene. Kroppstemperaturen til dyret i dvale synker litt, respirasjonen og hjertefrekvensen reduseres. Det hender ofte at en klumpfot suger poten i en drøm. Faktisk slikker han dem under ubehaget på huden på potene hans midt på vinteren.
I en hule dvale vanligvis dvale alene. Noen ganger kan en hunbjørn være i den sammen med fjorårets bjørnunge, så det blir ordnet et mer romslig rede. Helt på begynnelsen av vinteren føder en hunbjørn to til fire helt blinde unger, som veier omtrent et halvt kilo, ikke har hår og tenner. De blir hos moren sin bjørn hele vinteren, og spiser melk, og kommer ut av hiet som kvikke og hårete, men avhengige unger.
Under lange tiner er dyr i stand til å våkne opp og forlate røykverket, og når kulden begynner, kan du komme tilbake. Det hender at hulen blir "arvelig": flere generasjoner bjørner bruker den som et ly under dvale.
